Hvorfor «senere» er så fristende

Vi kjenner alle til den spesielle typen av oppgave. Den som ikke nødvendigvis er så komplisert, men som krever dyp konsentrasjon. Oppgaven tvinger deg til å tegne opp kartet selv, mens du går. Og det opplever hjernen din stort sett som ubehagelig, på et ubevisst nivå.

Kjenner du til den plutselige trangen til å rydde i e-postkassen eller hente en kopp kaffe i det øyeblikket du står overfor en uklar oppgave? Det er ikke latskap. Det er hjernen din som prøver å beskytte deg.

Når hjernen din møter en oppgave som mangler klarhet eller en tydelig oppskrift, tolker den det fort som noe krevende. Og da kommer signalet raskt: “Gjør noe enklere”. Men egentlig er det nettopp i dette ubehaget at den virkelige endringen skjer.

Når 95 prosent av hjernen vil noe annet

Du tror kanskje at det er du som bestemmer over arbeidsdagen din, men sannheten er at det bevisste sinnet ditt bare utgjør rundt 5 prosent av hjernens kapasitet. Resten er en enorm, ubevisst maskin som kjører på autopilot.

Når du møter en oppgave som krever dyp konsentrasjon, prøver de bevisste 5 prosentene dine å ta kontroll. Men de resterende 95 prosentene elsker det kjente og energisparende.

For det ubevisste føles det krevende å arbeidet som en risiko, og det reagerer med å sende deg rett mot nærmeste distraksjon. Så det å utsette oppgaver er altså ikke et tegn på svak karakter. Det er rett og slett de 95 prosentene dine som vinner over de 5.

Hjernen på sparebluss

Hjernen din er også en ekstrem energisparer. Den elsker faste spor, forutsigbare rutiner og ferdigtygde svar. Så når du står foran en oppgave som krever dyp konsentrasjon. Den typen arbeid hvor du må tegne kartet mens du går, så begynner hjernen din å protestere. Ikke fordi oppgaven er umulig, men fordi den koster. Den krever at du fysisk bygger nye koblinger i hjernen, og det er en prosess hjernen din prøver å unngå i det lengste.

Du bygger din egen motorvei

Men hver gang du skyver oppgaven foran deg, så blir nettopp det en felle. For det du gjør da er at du lærer hjernen din noe som føles lurt der og da, men som svekker seg senere.

Hvordan du lærer hjernen din å flykte

Hjernen din fungerer som en sti i skogen, jo oftere du går en bestemt rute, jo dypere og tydeligere blir stien. Så når du velger de enkle, konkrete småoppgavene i stedet for det som faktisk betyr noe, bygger du i praksis en «motorvei» for unnamanøvrer. For hver gang du utsetter, fysisk forsterker du koblingen mellom ubehag og flukt, og gjør det enda tyngre å velge den rette stien neste gang. Og derfor er det da enda lettere å si: «Jeg tar den i morgen i stedet.»

Det er ikke latskap, det er bare hjernen som har blitt skikkelig god på å velge den minste motstands vei. Problemet er at for hver dag som går, blir «stien» til å utsettelse oppgaven, dypere og dypere, mens terskelen for å faktisk sette i gang føles høyere og høyere.

“Vaner formes ikke i de store beslutningene, men i de små øyeblikkene. Når du enten utsetter, eller går i gang.”

Arkitekten bak dine egne vaner

Det du opplever, er i praksis hjernens evne til å bygge om seg selv. Se på det som mentale muskelminner. Hver gang du velger å utsette, sender hjernen elektriske signaler langs en bestemt rute. Jo oftere du bruker denne ruta, jo mer effektiv og «velsmurt» blir den. Til slutt skjer det helt automatisk. Du har rett og slett trent hjernen din til å bli en ekspert på å utsette.

Men her er den gode nyheten! Det fungerer akkurat likt motsatt vei. Ved å tvinge deg gjennom de første ti minuttene med dyp konsentrasjon, begynner du arbeidet med å tråkke opp en ny og bedre sti. Det føles tungt i starten, men for hver gang du velger fokus fremfor flukt, gjør du den nye ruta litt tydeligere og litt lettere å gå neste gang.

Men hvor lang tid tar det egentlig

Antakelig har du hørt at det tar 21 dager å skape en ny vane, men forskningen viser at dette er en forenkling. Et kjent studie fra University College London fant ut at det i gjennomsnitt tar 66 dager før en ny handling blir automatisk. Men spennet er stort, og alt fra 18 til over 254 dager.

Det betyr at du ikke skal miste motet om ubehaget fortsatt sitter i etter tre uker. Nevroplastisitet som dette egentlig er, er nemlig ikke en «quick fix», men en gradvis ombygging.

Hver gang du tvinger deg gjennom den mentale motstanden, legger du en ny stein på den nye stien. Det viktigste er ikke å være perfekt hver dag, men å ikke la den gamle «utsettelses-motorveien» få for mye vedlikehold.

Slik bryter du vanen med å utsette på jobb

Så hvordan bruker du dette i en vanlig arbeidsdag. Enten du leder andre eller jobber selvstendig?

Det handler om hva du gjør i det øyeblikket du kjenner at du vil skyve noe foran deg. Da trenger du ikke å fullføre alt, men å starte. Ofte er det nok å gå i gang i ti minutter for å bryte mønsteret og komme over terskelen.

Dette er særlig relevant i situasjoner hvor det faktisk stopper opp:

• Når en medarbeider utsetter en oppgave fordi den er uklar eller krevende
• Når et team stadig skyver på det som er viktig, men ikke haster
• Når du selv vet hva som må gjøres, men fyller dagen med enklere oppgaver

For ledere betyr det å gjøre forventningene konkrete i praksis. Hva skal startes, hva skal følges opp, og hva skal faktisk leveres, og ikke bare diskuteres.

For medarbeidere handler det om å ta tak i første del av oppgaven, før man begynner å optimalisere eller utsette.

Dette er ikke noe man løser én gang. Det er noe som formes gjennom hvordan man jobber, dag etter dag.

Det er i de små øyeblikkene, når du enten utsetter eller går i gang, at arbeidshverdagen faktisk formes.