Når alle ser til deg for svar

Når alle ser til deg for svar, skjer det noe med rollen din. Mange ledere opplever at ansvaret ikke bare handler om beslutninger, men om å være den andre søker retning hos. Du blir et holdepunkt. En som skaper trygghet. En som forventes å ha oversikt.

Dette er en helt naturlig del av lederrollen. Samtidig merker mange at relasjonene endrer seg. Samtalene blir mer gjennomtenkte. Noen veier ordene sine litt mer. Andre venter på din vurdering før de deler sin egen.

Gradvis kan det føre til at du står mer alene i refleksjonene enn du hadde sett for deg.

Som leder forventes det at du er den som har oversikten til enhver tid. Men hvem ser du til, når alle ser til deg for svar?

Det skjer noe med samtalene rundt deg

Det er ikke slik at lederrollen plutselig gjør deg alene. Det skjer mer gradvis enn som så. Mange ledere merker at de fortsatt har gode relasjoner, men at samtalene endrer karakter. Færre sier helt direkte hva de mener. Noen tester først hvordan du tenker, før de deler sin egen vurdering.

Det er ikke illojalitet. Det er naturlig. Når du sitter med ansvar, påvirker det hvordan andre forholder seg til deg.

Over tid kan dette få en konsekvens mange ikke er bevisste på: Du får mer informasjon, men mindre motstand. Du får flere oppdateringer, men færre ærlige innvendinger. Og uten at du merker det, kan beslutningene dine bli tatt i et rom med mindre friksjon enn før.

Det høres behagelig ut. Men for en leder er friksjon ofte det som skjerper kvaliteten i vurderingene.

Når du får tenke høyt sammen med andre

Mange ledere er vant til å ta beslutninger effektivt. Du vurderer, prioriterer og lander. Erfaringen din gjør deg trygg i rollen. Samtidig er det noe som skjer når du får tenke høyt sammen med andre som også bærer ansvar. Når noen stiller et spørsmål du ikke selv hadde tenkt på. Når en annen leder deler en erfaring som ligner din, men med et annet utfall.

Da utvides perspektivet.

Ikke fordi du manglet kompetanse. Men fordi ledelse alltid blir klarere når den speiles i andres erfaring.

Det er ofte i slike samtaler at nye løsninger vokser frem. Ikke i rapportene. Ikke i presentasjonene. Men i den åpne refleksjonen, før beslutningen tas.

 Når noen stiller et spørsmål du ikke hadde tenkt på. Eller du får innsikt i andres erfaring. Da utvides perspektivet ditt. 

De beste lederne gjør ikke dette alene

Det er lett å tenke at erfaring og kompetanse er nok. At når du først har kommet dit du er, så handler det mest om å levere.

Likevel ser vi at de lederne som utvikler seg mest over tid, har én ting til felles: De bygger bevisst rom for egen refleksjon. Ikke når det passer. Ikke bare i kriser. Men som en del av måten de leder på.

De venter ikke på at noen skal utfordre dem. De oppsøker det selv.

De forstår at lederrollen ikke bare handler om å stå støtt utad, men om å styrke dømmekraften underveis. Og det skjer sjelden i ensomhet. Det skjer i samtaler der det er rom for å stille spørsmål før svarene må gis.

Det er ikke et tegn på usikkerhet. Det er et tegn på ambisjon.

Les også: Å sette kursen som leder

Et rom for refleksjon, før beslutninger tas 

Spørsmålet «Hvem ser du til?» er ikke ment som en utfordring. Det er ment som en invitasjon til refleksjon. Det er ment som en refleksjon.

For lederrollen er krevende nettopp fordi den rommer så mye ansvar. Og jo mer ansvar du bærer, desto viktigere blir det å ha et sted der du selv kan legge ned rustningen litt. Et sted der du kan tenke høyt, bli utfordret og få nye perspektiver – før beslutningene skal stå på egne ben.

Mange ledere sier det samme: De savner ikke mer kunnskap. De savner kvalifisert sparring over tid.

Derfor arbeider vi i NRA i små, forpliktende ledergrupper gjennom året. Ikke som et kurs, men som en arena for refleksjon, motstand og utvikling sammen med andre som også sitter med ansvar.

For når alle ser til deg for svar, er det en styrke å ha noen å se til selv. 

Ønsker du et fast rom for refleksjon i lederrollen? Les mer om NRA Leadership Forum under